I Don't Like Mondays

Brenda Ann Spencer

Jeg er opptatt av positiv tenkning og vil også at denne bloggen skal ha en positiv vinkling. Denne bloggen skal på ingen måte bli noen klagemur, men om jeg skal tillate meg å klage litt så må det bli på den første dagen i uken; Mandag!

Av en eller annen grunn føler jeg at de dagene som føles litt tunge og triste har en tendens til å falle på mandager. For folk flest kan det jo forklares med en brå og brutal start på hverdagen etter helgen, men for meg som ikke lever noe noe A4 liv med 9-4 jobb er ikke den forklaringen like logisk.

Jeg skal innrømme at denne mandagen heller ikke føyer seg inn i rekken av dager som blir husket i positiv forstand og derav dette innlegget.

Nå finnes det noen elementer som bidrar til at denne mandagen ikke er optimal. Det at det er grå vær og dusk regn løfter ikke stemningen og ødelagt nattesøvn fører til at formen ikke er på topp i dag. Grunnen til at nattesøvnen ble ødelagt var at det var to idioter som prøvde å bryte seg inn i kjelleren i natt. De rakk ikke mer enn å få opp døren, før jeg hang ut av vinduet og vekket hele nabolaget da jeg gaula og ropte akkurat hva jeg mente om å få besøk på den måten. De forstod at de hadde prøvd seg på feil hus og la på sprang, men nattesøvnen ble ødelagt for min del.

Så på en litt nedstemt mandag følte jeg for å sette på I Don't Like Mondays av Bob Geldof. Denne sangen og at den ble skrevet om Brenda Ann Spencer som skadet 8 barn og en politimann og drepte 2 voksne mandag 29 jan. 1979 og at forklaringen hennes var; I don't like mondays, er vel noe de fleste kjenner til.

Det var sånn ca det forholdet jeg hadde til denne sangen også helt til jeg så dokumentaren I Don't Like Mondays for en tid tilbake. Den forklarte hendelsen litt nærmerere og intervjuet Brenda, faren og flere familiemedlemmer.

Brenda Ann Spencer (født 3. april 1962 i San Diego, California) skadet åtte barn og en politimann og drepte to voksne i et skytedrama ved Grover Cleveland Elementary School i bydelen San Carlos i San Diego mandag 29. januar 1979.

Skolen lå rett ovenfor huset hennes. Hun brukte en rifle hun hadde fått til jul av faren. Da det seks timer lange skytedramaet endte og den seksten år gamle jenta ble spurt hvem hun ville skyte nå svarte hun «Jeg liker rød og blå jakker». På spørsmål om hvorfor hun begikk den kriminelle handlingen, fnyste hun og svarte «Jeg liker ikke mandager. Dette liver opp dagen.» Hun sa også: «Jeg hadde ikke noe grunn for det, det var bare for moro skyld» «Det var som å skyte ender i en dam,» og «(Barna) så ut som en flokk med kuer der de sto, de var veldig lette bytter.»

Hun erkjente seg skyldig på to punkter for drap og ukontrollert bruk av dødelig våpen, og ble dømt til fengsel i 25 år til livstid. Hun soner dommen ved The California Institution for Women iCorona. Hun har hatt prøveløslatelse fire ganger og har ikke klart det én eneste gang, siste gang i 2005. Den siste prøveløslatelsen var i 2009.

I 2005, skyldte hun på at hun var beruset og var høy på narkotisk stoff da skytingen inntraff, og også at faren, Walter Spencer, hadde misbrukt henne seksuelt da hun var barn (en beskyldning hun aldri hadde kommet med i noen av de tidligere rettssakene). Hun har også hevdet at staten og aktoratet prøvde å skjule hennes positive dopingprøver.

23. januar 2006, sendte den britiske tv-kanalen Channel 4 en dokumentar med navnet I Don't Like Mondays. Der ble familiemedlemmene intervjuet, inkludert Brendas far, som aldri før hadde snakket offentlig om hendelsen 26 år tidligere. Han nektet å ta på seg skylden for drapene og sa at han ikke hadde kjennskap til beskyldningene datteren kom med i 2005. Per dags dato, besøker han henne hver søndag ettermiddag i fengslet.

(Wikipedia)

Denne dokumentaren tok utgangspunkt i Brendas beskyldninger om at faren hadde misbrukt henne og at hun hadde vokst opp under heller destruktive forhold. Faren nektet for disse forholdene og moren, som forøvrig hadde gitt faren omsorgen var usikker på om det kunne stemme. Dokumentaren tegnet et bilde av en jente som ikke kan beskrives som den skarpeste kniven i skuffen, og det var helt tydelig at hun ikke vokste opp i et ressurssterkt hjem fylt med kjærlighet.

Ingenting kan unnskylde Brendas handlinger, men denne dokumentaren ga meg ihvertfall et innblikk i at det var en jente som burde fått hjelp og oppfølging og ikke et usympatisk psykopat monster på 16 år som synes det var helt normalt å skyte noen på en mandag.

Brenda fikk en rifle og ikke omsorg og kjærlighet av sin far og konsekvensene ble i aller høyeste grad brutale.

Det ene poenget med dette innlegget er nok at det er som regel en grunn til at ting skjer og ofte en historie som ligger bak som ikke nødvendigvis kan unnskylde, men derimot gi en forklaring på ting. Man bør ha et åpent sinn og forstå at en sak kan ha flere sider og den enkleste og mest kjente forklaringen ikke alltid er den riktige.

Det andre poenget er at hadde vi ikke hatt disse litt triste mandagene og også dager som er helt svarte, så hadde vi heller ikke klart å glede oss over de bra dagene. De hvor solen skinner og man føler lykke uten helt å forstå hvorfor og de som innehar hendelser som gjør dem til en av de lykkeligste dagene i vårt liv.

Har du en litt trist mandag som meg, så vit at det kommer en dag i morgen og kanskje blir det den lykkeligste dagen i ditt liv!!