Olav Duun (født 21. november 1876 på Jøa i Fosnes, død 13. september 1939 i Holmestrand) var en norsk forfatter som skrev på nynorsk.
Ved debuten i 1907 var det naturlig å regne Duun til heimstaddiktinga som hadde sine beste år på den tiden; men etter hvert som Duuns hovedverk åpenbarte seg, ble det mer og mer synlig at han hørte til nyrealismen: Sammen med Falkberget og Undset, som begge debuterte samtidig med ham i 1907, representerer han et hovedtrekk i norsk litteratur mellom 1905 og 1935: den lange, episke romanen med eksistensielle spørsmål og tungt etisk alvor.
Ved debuten i 1907 fantes det spor av lyriske stemninger, men like mye av ironi, og ofte rent humoristiske lygarsoger blant novellene hans. Duun er også kjent for sin replikkunst, og for sine aforistisksammenlignende setninger.
Gjennombruddet kom med den seks-binds romanserien Juvikfolke fra 1918.
(Wikipedia)
Olav Duun får ikke så mye oppmerksomhet i disse moderne tider, men han er en mann som opptar mye av min tankevirksomhet om dagen.
Under følger noen sitater til ettertanke fra denne fantastiske mannen;
Kva er eit menneske utan framtida?
Mennesket må ha noko å vente seg, det lever ikkje utan.
Så godt kan eit menneskje vera at det blir vakkert av det.
Det er rart med lykken-først når man kan unnvære den, så kommer den.
Ein har det som ein har det, samme kor ein gjømmer seg.
Det vonde drep du ikkje med øks!
Ha en super dag godtfolk!! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar